eksister
Jeg skal skrive om noen som sier til meg at det menneske ikke lever, bare eksister, jeg tenker mine tanker, hvis det menneske har en jobb, eget hus og en bil i garasje som aldri bruker men betaler alle avgifter til staten og forsikringer. Så et vel det menneske som selv bestemme dette livet.
Når en ikke er gammel men ikke så ung, men midt i livet, så må da vel kunne gå ann å gå ut og treffe andre mennesker, når en har fast, 100 % prosent jobb, så må da kunne ha råd til å kunne gå ut og treffe andre mennesker i stedet for å leve innesperret i sitt eget hus, det finnes kino, teater, ute steder og alt mulig å komme seg ut på, ja, jeg vet av alt dette koster men nå har det menneske jobb, så må da være mulig å kunne betale det?
Jeg skal ikke dømme noen, men jeg kan ikke finne meg i å høre at andre mennesker klage på at de bare eksisterer, det menneske har en fast jobb og et sted å sove og til å med bil i garasje som ikke gidder å bruke.
Ja, da kan jeg nok ikke synes synt på det menneske.
Mine tanker går eller til det menneske som har mistet hus, bil og alt de har og helse til og med og har ikke noe mulighet til å kunne jobbe, eller har mulighet til å komme seg ut, uten hjelp penge fra andre eller sosialen. Og almissene fra andre, er sikker ikke lett for mange, så de må nok leve innesperre i 4 vegger.
Jeg synes og rådfører det menneske som sier og som har alt hus, hjem, bil og alt, helse til å med, fordi kan du gå, kan du bevege deg så er du liksom frisk. Så kjære menneske prøv å leve, leve sammen med andre mennesker, ikke stenge deg inne i de fire veggene dine, har du en bil som ikke virker så bra, så kjøp deg en bedre bil så du kan komme deg ut, du har penger, få deg noen venner og kom deg på kino, teater, se på by livet, sett deg ute på kaffe, eller restaurant og nytte live, se alle mennesker som går og sitter og hvordan de lever og hva de gjør, prøvd å få deg inn inntrykkene som hjelper deg og gir deg minner, kanskje gode minner, eller kanskje noen minner å tenke på. Men da har du noe annet å tenke på. Så kjære deg, gjør noe med livet ditt, ikke synes synt på deg selv, lev liv, nå, men du er midt i livet.
Så kjære deg, lev liv, ikke være eksister som du sier, men du selv må gjøre noe med det.
Ingen andre kan ta deg på tvang ut, du må selv ville det.
Husk uten din egen villige og uten at du selv står på, så blir nok du selv boende lenge i ditt eget 4 vegger stue, alene forlagt, forlagt for omverden.
Men hvis du vil så kan det ble en endelig slutt, en lykkelig slutt med gode venner og god liv. Det livet du selv drømmer om, om å være sammen med andre mennesker ikke alene. Kanskje til å med treffe en du kan bli glad i og leve livet sammen med, og bli lykkelig.
Så husk kjære menneske, stå på, du selv må ut av det, du selv har mulighet og midler til deg,
Husk tenk på andre ikke har samme mulighet som deg.
Husk andre har ikke det helse du har i dag,
Husk andre har ikke noe sted å bo,
Eller en bil i garasje som ikke blir bruk, som står være til pint og til ekstra utgifter for deg.
Så kjære deg lev liv, ikke bare eksistere
Men lev liv med mening for deg selv.
Du selv må gjøre forandringene.
Jeg kan være gi deg rådene.
Håper du hører på meg.
Og leser dette.
Jeg vil bare det beste for deg og ditt liv.
Men noen ganger tolker vi det beste mening til noe galt, jeg håper du tolker mine gode råd til det beste for deg og mine gode mening i god mening for deg selv.
Så hørt på meg nå, før det blir for sent.
